Katrine Giæver og Heidi Bjørgan, 22. august – 20. september
Galleri Dropsfabrikken, Nedre Ila 27, Trondheim
Du står på vippepunktet foran Heidi Bjørgans arbeider. Bryter de ned og sammenblander alle regler; en nervepirrende, nesten voldelig sammenblanding av håndverkshistoriens regler og konvensjoner? Eller demonstrerer og bygger de nettopp på tradisjoner, tung kunnskap og kunnen om materialer, metoder og teknikker? Et av denne utstillingens nyeste verker viser dette i all sin kraft: et høyreist skulpturelt objekt, med en lav, boblende porøs mørk sokkel. Det er lavbrent leire, brent høyt – som i nysgjerrig trass, et uttrykk for en ubegrenset utforskertrang. Leiren har tilsynelatende flytt utover før den har stivnet. Over følger noen søylelignende formasjoner – i virkeligheten støperørene i en gipsform som er glasert sammen – som et ekko fra de bærende elementene i et klassisk arkitektonisk reisverk. Og øverst på toppen, skinnende og perlemoraktig triumferende, en åpen, skjell-lignende form. Etter sigende en hommage til den svært eksentriske keramikeren George Ohr (1857–1918), en kunstner som ikke nådde anerkjennelse i sin egen samtid, men hvis arbeider i dag virker overraskende livaktige og forut for sin tid.
Dette ene arbeidet bærer så mye: Konnotasjoner til kjente strukturer – både arkitektoniske og keramiske, som templer og vaser. En tilsynelatende vaklevoren fordeling av tyngde – den utflytende, porøse basen, den tyngre solide midtseksjonen og den majestetisk triumferende kronen på verket. Det løfter frem håndverkshistorie og kanskje også hierarkier, samtidig som det kan sortere inn under manipulering av kjente teknikker og forvridning av formidealer.
Og denne manipulasjonen gjenfinner vi kanskje også i billedkunstner Katrine Giævers presise linjespill. I Lux-serien er bivoks smeltet og påført poppelfinér, sammen med oljepigmenter. De tynne linjene ligner sprekker i en fargeflate som er strukket ut, mens de mer monokrome feltene i hjørner, topp og bunn liksom holder det hele sammen. Men de tynne linjene i det tilsvarende tynne laget av voks er skrapet ut for hånd. Linjene danner et sammenhengende mønster, men er ikke dannet i sammenheng, som du ville forvente av en stor flate som brytes opp av én og samme bevegelse eller påkjenning.
En variant over dette finner vi i de såkalte krakeleringsarbeidene, der du nettopp ser en fargeflate som brytes opp i flere mørkere linjer - som et nytt lag som skyver seg frem og dytter den opprinnelige og fremre fargen tilbake i mellomgrunnen. De større, hengende tekstilverkene av jute med akryl kan også ses på som bildeuttrykk, men her er dette forholdet mellom det fremre og det bakre enda mer tydelig; hva er bakside og hva er forside? Også her finner vi tynne linjer i variasjon, som alle skyver i bildeuttrykket; gjennomgående i alle arbeidene er en slags motstand mellom hva som strekkes ut og liksom krakelerer, og hva som holder det hele sammen som stramme, kvadratiske bildeuttrykk.
Overflate, materialitet og farge forener Bjørgan og Giæver, kombinert med en vilje til «hands-on», taktil manipulasjon og utforskning. Men der Giæver fremstår analytisk, fremstår Bjørgan anarkistisk. Der Bjørgans objekter kan se ut som om de er i ferd med å kollapse – frosset i et forsøk mot en annen form – strekker Giævers bilder seg, helt til kanten av sin egen ramme. Som betrakter midt oppe i denne utstillingen står du nettopp på vippepunktet, to kunstnerskap som umiddelbart kan fremstå som kontrære, men som i det neste øyeblikk synes å være tett forbundet.
Gustav Svihus Borgersen, 8. august 2020
Photo: Thor Brødreskift og Håkon Noren
